Foto: Paal Audestad
Publisert i %1$s I forbifarten

– Jeg blir framstilt som en inkarnasjon av melankoli

Anders Danielsen Lie ble gjenkjent på gatene i Paris allerede i 2012 som følge av hovedrollen i filmen Oslo 31. august. Siden da har han gjort tre spillefilmer i Frankrike.

 date_range Publisert 15.3.2016

Av Per Helge Måseide Foto: Paal Audestad

This summer feeling, regissert av Mikhaël Hers, er den siste av dem, og har akkurat hatt premiere. Anders spiller hovedrollen, og pressepågangen har vært enorm.

Her hjemme har vi ham friskere i minne som statsministerens rådgiver i Mammon. Vi huket tak i legen, skuespilleren, musikeren, forfatteren og skribenten mellom portrettintervjuer i Paris og allmennmedisinkurs på Oppdal.

– Hvordan har mottakelsen av filmen vært?

– Den har vært ganske overveldende. Jeg trodde ikke det skulle bli så mye oppstyr, men et fransk filmslipp er jo litt større enn et norsk filmslipp. Dette er en mellomstor fransk produksjon budsjettmessig, men hele lanseringen og pr-apparatet er større enn hva jeg er vant til fra Norge.

– Er du blitt kjendis i Frankrike?

– Jeg bor jo ikke i der, men jeg har jo jobbet på tre franske produksjoner, og har opplevd å bli kjent igjen på gata. Det skjedde både i Paris og Marseille, hvor vi spilte inn Fidelio, den første franske filmen jeg var med i. Og det var jeg jo overrasket over.

Anders Danielsen Lie Foto: Paal Audestad
Anders Danielsen Lie Foto: Paal Audestad

Anders har til nå vært en dyster skikkelse på film. I Oslo 31. august, som var spesialskrevet til han, spilte han den narkomane Anders som sprekker etter avrusing og dør av overdose. Filmen ble en stor inter-nasjonal suksess, og New York Times’ T magazine dro med Anders og modell-konen Iselin Steiro, «the coolest couple in town»på oppdagelsesreise rundt i Oslo.

I This summer feeling spiller han en ung mann som opplever at forloveden plutselig faller død om. Filmen følger de etterlatte gjennom tre år i Berlin, Paris og New York. Kjernetematikken er sorg – og sorgarbeid.

– Jeg ser at jeg blir lansert som en inkarnasjon av melankoli. Det er jo litt det presse-oppslagene går på. Og det er selvfølgelig morsomt for en skuespiller å bli lansert på den måten, men samtidig har jeg vel et ambivalent forhold til det å bli «brandet» som en skuespiller som bare gjør triste roller. Det skulle bety at jeg var en trist person i virkeligheten.

– Er du det, melankoliker?

– Jeg synes ikke at jeg er det. Jeg tror at noe av grunnen til at det har vært inte-resse rundt en film som Oslo 31. august i Frankrike, er at eksistensiell melankoli og vemod er fransk kjernetematikk, både i film og litteratur. Jeg tror at når de ser noe som handler litt om dét, men som de samtidig opplever som spesifikt for det landet filmen kommer fra, eller som litt eksotisk, så blir de veldig interessert. I og med at jeg var såpass stor del av den filmen, er det kanskje derfor det blir mye personfokus denne gangen óg.

Anders er godt fornøyd med kritikernes dom, selv om ikke alle har vært udelt positive.

– Jeg forventer som regel litt ros og litt ris. Oslo 31. august fikk bare strålende kritikker, det ble nesten litt for mye av det gode, men her er det balansert. Jeg er veldig godt fornøyd.

– Hva skriver kritikerne?

– At temaet sorgarbeid blir behandlet på en skikkelig måte. Og at den er en god film, som har en tydelig stemning i seg som mange blir grepet av. Det er vel det som er kjernen i kritikken. De som har innvendinger synes at den er litt stillestående, at den er litt seig i fortellingen. Og det kan jeg forstå.

– Jeg har bare sett den korte traileren men føler at her er man på plass selv på et eller annet vis, en gjenkjennelse, uten at jeg vet så mye mer om handlingen?

– Ja, det er jo en veldig realistisk film. Det innebærer at fortellingen og dramaturgien er mer dvelende enn i en film som følger i virkelighetens tempo. Og det passer jo for så vidt godt til tematikken har.

adl_V7A8408
Foto: Paal Audestad

Det er naturlig å spørre legen om hva som er årsaken til at hovedpersonens forlovede dør.

– Det tror jeg ikke manus røper helt, men det er en brå død. Jeg vet ikke hva jeg tenkte underveis. Det var et aneurisme eller noe sånt, en hjerneblødning, i hvert fall noe som gjorde at hun døde brått. Hun faller bare om og dør, og der starter filmen.

Store filmsett har gjerne knyttet til seg en lege, forteller Anders. Men, hva skjer når en av skuespillerne selv er lege?

– Det hender at jeg blir konsultert dersom det er noe medisinsk som skal fremstilles, men det er viktig at den medisinsk ansvarlige er en annen enn meg, så ikke jeg får den dobbeltrollen når jeg skal være skuespiller. Men om det er medisinske ting i manus, så prøver man å få det så riktig og autentisk som mulig. Det prøver jeg egentlig å passe på. Det kan jo noen ganger være litt konflikt mellom hva regi og manus ønsker, og hva som er medisinsk sannsynlig.

– Som for eksempel?

– Det kan være hvor fort en hardt skadet person dør. Det er kanskje ikke alltid tid i fortellingen til å vente på at vedkommende blir så dårlig at han svimer av.

– Så man må dø litt raskere enn i virkeligheten?

– Man må ofte dø litt raskere.

– Og kanskje litt voldsommere også?

– Det er sånne ting det går på.

Gjennomføreren

Anders har gitt ut platen This is Autism, han har skrevet fagboka Sex og sånt, som fikk pris av Kulturdepartementet, og P2 har nylig sendt et et stort radiointervju han var med på å lage med den amerikanske jazzpianisten og -komponisten Herbie Hancock.

«Når jeg tenker på den Anders jeg ble kjent med på slutten av 90-tallet, tenker på ham først og fremst som en veldig god trommeslager», sier en venn, som også trekker fram evnen til å fordype seg i, og gjennomføre, de mange prosjektene. «Spør om hans forhold til ridning», sier vennen.

image

Anders rir i TV-serien Nobel, som vil bli vist på NRK til høsten. Handlingen er lagt til Afghanistan, opptakene er gjort i Marokko.

– Jeg er patruljefører i en tropp i Forsvarets spesialkommando, forteller han.

– Og da rir man?

– Jeg red ikke i embeds medfør, for å si det sånn. Det gjorde jeg ikke. Så det er andre grunner til at jeg rir. Og det er grunner vi ikke skal komme nærmere inn på.

– Du vil ikke snakke om det?

– Nei, jeg kan ikke gå nærmere inn på det på grunn av fortellingen. Det er en slags krimfortelling.

– Hvordan gikk ridningen?

– Jeg syntes at det gikk rimelig bra all den tid jeg ikke hadde gjort det før, men jeg brukte jo en del tid på det. Av to grunner: Du må gjøre det mye for at det skal se bra ut, og på grunn av sikkerheten rett og slett. Det er mye mindre farlig å gjøre det om man får ridd en del. Og så syns jeg det er veldig gøy.

– Trente du i Norge også?

– Ja, mesteparten av ridetreningen var her hjemme. Men det ble en mer intensiv økt da vi kom ned til Marokko.

– Skulle du ri fort?

– Det var full galopp!

Anders er blitt småbarnsfar, datteren er ett år. Kona har også gjort karriere internasjonalt. En nettside forteller at lege Anders Danielsen Lie er å finne på legekontoret på Ullevål hageby som vikar tre timer hver mandag. Men filming tar tid. Innspillingen av Nobel varte fra april til begynnelsen av oktober.

– Det er veldig mange innspillingsdager totalt, men jeg er bare med innimellom. Første halvdel av innspillingen var i Norge, og så var vi i Marokko en måned på høsten.

– Hvordan fikser du det, når du er ute en hel måned?

– Det er klart at det har vært en travel tid, så jeg strever stadig med å få kalenderen til å henge sammen, men så langt har det gått greit. Jeg ser fram til en litt roligere tid nå, hvor jeg er mer hjemme.

– Blir det roligere?

– Det er det jeg har sett for meg. Jeg skal på allmennmedisin-kurs, og så skal jeg tilbake til deltidsjobb i allmennpraksis. Og har egentlig ikke tenkt å jobbe så mye med film nå. I hvert fall blir det nok ikke noe fram til sommeren. Så den er mer eller mindre fredet, den tiden her.

– Men hvis noen ringer må man vel smi mens jernet er varmt? Eller er du der nå, at du kan si nei til en del?

– Jeg sier nei til nokså mye. Jeg har vært såpass lenge i bransjen at det ikke føles sånn at jeg må hoppe på alle tog som kommer. Det gjør det ikke. – Jeg husker godt at jeg etter Oslo 31. august hadde stort behov for å ikke gjøre så mye på en stund. Jeg dro rett i turnus, og var borte 1 ½ år, og jobbet også i allmennpraksis etter turnus. Det ble ikke noe særlig film på en stund. Så jeg blir ikke nervøs om jeg sier nei til ting.

– Hva sier du nei til?

– Det kan være roller som jeg føler at jeg ikke helt passer til, eller manus jeg kanskje ikke synes er så spennende. Det koster meg nokså mye å gjøre store roller, og da er jeg avhengig av at jeg har stor tro på manus og regissør. Etter at den siste filmen er kommet ut, er det blitt flere forespørsler fra Frankrike, og det er jo veldig hyggelig. Men i prinsippet forsøker jeg å ha samme standard på utenlandske prosjekter som i Norge. Jeg må ha genuin lyst til å gjøre dem.

Lærte flytende fransk.

Anders tvilte lenge på om han burde si ja til hovedrollen i This summer feeling.

– Det var en veldig stor rolle, og en språklig utfordring som nok var i største laget for meg. Det var det jeg kjente på da jeg leste manus. Det var et spennende manus, men jeg var usikker på om jeg ville klare det.

– Det var viktig at regissøren tok den endelige avgjørelsen på om han trodde på meg som den karakteren. For det er ikke alltid så lett for meg å vite. Jeg sa veldig klart til regissøren at hvis du ikke synes at det fungerer, så skjønner jeg det. Men det virket som om han syntes at det var greit, så da valgte vi å kjøre videre.

– Du skulle egentlig være amerikaner som snakket fransk med amerikansk aksent?

– Jeg prøvde ikke å snakke fransk med engelsk eller amerikansk aksent. Jeg prøvde å snakke fransk så bra som mulig, og jeg prøvde å snakke engelsk så godt som mulig. Men jeg tror først og fremst at jeg prøvde å spille så bra som mulig. For det er ikke så forstyrrende med de aksentene hvis spillet er bra. Så det var det jeg til slutt valgte å fokusere på.

– Hvor mye tid og energi brukte du på å lese deg opp på språk og karakteren?

– Altfor mye tid. Men det språklige prøver man jo å lure inn i hverdagen; høre på fransk radio, lese aviser, og slå opp så mye som mulig av det man ikke forstår. Og snakke med franskmenn. Det var jo samtaleferdigheter som var det viktigste her. Og så er det jo veldig variabelt hvor mye tid det tar å studere inn et manus. Jeg har ikke telt arbeidstimer. Hadde jeg gjort det hadde jeg nok funnet at dette nok ikke var helt regnings-svarende.

– Jeg fikk manuset i 2012 av regissøren. På det tidspunktet var ikke filmen ferdig finansiert, og vi visste ikke om det ble noe av. Jeg begynte å kikke på manus allerede da, og tok det opp med jevne mellomrom. Det er en fin måte å jobbe på, for da ligger det og gjærer i hodet. Filmen var vel i produksjon fra ca april i 2014.

Anders <
Foto: Paal Audestad

Innspillingen startet i slutten av juli, og holdt på til rundt september, med noen avbrudd.

– Hvor mye tid får du til å være lege?

– Det har vært veldig variabelt. I 2014 jobbet jeg fram til vi begynte innspillingen – og etter at jeg var ferdig. I fjor fikk jeg jobbet fram til juni/juli, så var vi i Marokko, og så hadde jeg pappaperm etter det. Vikarjobben på Ullevål Hageby legesenter har vært nokså fleksibel, så da har det gått greit. Men det er klart at jeg tenker mye på arbeidssituasjonen og hva jeg skal gjøre med den på sikt. For det er vanskelig, helt klart.

– Hva har du tenkt?

– For noen år siden, det er jo ironien oppe i dette da, bestemte jeg meg nokså tydelig for å bli allmennlege og sette i gang med det løpet. Og akkurat etter at jeg hadde bestemt meg, fikk jeg vite at den filmen som nå har hatt premiere, hadde fått penger.

– Du har sterk gjennomføringsevne. Driver du med musikk, så gir du ut et helt album. Hvordan er det med medisinen? Er det noe du går inn i fordi du har den samme lysten som med de andre prosjektene? Eller er det noe du føler at du må gå inn i?

– Nei, jeg føler ikke at jeg må det. Det du vel spør om, er om det er en like stor lidenskap. Jeg vet ikke, jeg. For meg er det bare veldig forskjellige ting. Jeg opplever meg som faglig interessert og glad i medisin, men jeg har andre ting også som er viktig for meg i livet mitt, og det er den klemma jeg har havnet i da, at det er vanskelig å få tid til alt. Og når det gjelder det med gjennomføringsevnen, får jeg stort sett gjort stort det jeg setter meg fore. Men det tar ofte litt tid, til både min egen og andres frustrasjon.

Anders høres noe mer bekymret og rådvill ut når vi snakker om hans medisinske karriere, men synes selv at det er en viss progresjon å spore.

– Det går jo sakte men sikkert framover. Jeg skal ta grunnkurs A og B i neste uke. Jeg prøver å ha regelmessig kontakt med klinikken, også når det har vært mye skuespilleroppdrag, fordi det gir meg noe.

– Hva gir det deg?

– Jeg er oppriktig faglig interessert i medisin. Men det er akkurat som om det er en annen side av meg som jobber da. Det er kanskje en mer rasjonell og ordentlig side. Å være skuespiller handler mye om å kaste seg ut i noe kaotisk, og noe man ikke vet hva er, og som kan oppleves ubehagelig og skummelt. Mens det forhåpentligvis ikke er det man gjør når man jobber som lege. Da bør man sortere informasjon og tenke logisk og rasjonelt. For meg føles begge deler nødvendig.

– Hvorfor har du valgt deg allmennmedisin?

– Det er den delen av medisinen jeg føler meg mest hjemme i, og det er kanskje også den delen jeg føler er lettest å kombinere med livet mitt for øvrig. Og jeg liker godt variasjonen i problemstillingene. Det er en tverrfaglig tankegang, og en del av medisinen hvor det må tas stort hensyn til utenom-medisinske forhold. Jeg synes det er spennende med de problemstillingen hvor det ikke finnes et fasitsvar. Og dem er det ganske mange av i allmennmedisin. Noen ganger kan det være et stort problem bare å finne ut av hva problemet er. Men du kan ikke bare ha sånne kasus hele dagen, da blir du jo gal i hodet.

 

Foto: Paal Audestad
Foto: Paal Audestad

Anders har vært avisspaltist og skrevet flere aviskronikker om medisinrelaterte temaer som mindfullness og selvrealisering .

– Det er mye trivialiteter i medisin. Er det den intellektuelle delen som interesserer deg?

– Ikke nødvendigvis. Det er kanskje kommet som en følge av at jeg i perioder har sett medisinen og helsevesenet litt utenfra. Jeg har jobbet med andre ting og vært i andre miljøer, og vært vant til å betrakte det hele litt på avstand. Det er nok den mest sannsynlige forklaringen på at engasjementet er blitt slik

– Har du rollefigurer kvernene rundt i hodet f.eks. når du sitter på legekontoret?

– Jeg tenker i hvert fall ikke på roller jeg har gjort. Skuespillerjobben er noe som tar tid og krefter når man står der og filmer scenene. Jeg pleier ikke å bruke så mye tid på å tenke på hvordan den karakteren skal være og sånn, hvis det er det du tenker på.

– Jeg har det mer på den måten hvis jeg skal skrive et avisinnlegg. Men skuespill er ikke sånn for meg. Det er replikker som skal innstuderes, men det tar ikke opp mental prosessorkraft på samme måten som når jeg skal skrive noe.

– Du spiller i en film nå som handler om sorg og har sagt at bakgrunnen som lege har vært viktig for deg som skuespiller. Men på hvilken måte påvirker skuespilleren legen?

– Jeg tror ikke jeg skal dra parallellen for langt. Men jeg har tidligere tenkt at noe av det som kreves for å få en scene til å fungere er veldig høy grad av konsentrasjon og nærvær. Og det er jo litt overførbart til en konsultasjon. Jeg får i hvert fall veldig mye mer ut av en konsultasjon om jeg klarer å være veldig sterkt tilstede og oppmerksom. Så det er en kanskje noe jeg har lært av å jobbe som skuespiller. Men det er klart det er veldig forskjellige virksomheter.

Anders karriere som selvlært skuespiller og utdannet lege har vært et av – og på – prosjekt. Faren er psykiater, moren skuespiller, og allerede som 11-åring debuterte Anders med hovedrollen i Herman, og fikk flere priser. Han studerte gammelgresk, men hoppet av og begynte på medisin. Studietiden varte totalt i 10 år, men i følge Universitas var han redd for å bli evig student. Han valgte medisin framfor gammelgresk, men bestemte seg «for en tidlig permisjon», som han sier, for å se om han ville savne medisinen. Etter 3. termin begynte han derfor på musikkvitenskap. Etter å ha søkt to ganger på Teaterhøgskolen uten å komme inn, bestemte han seg: Det måtte bli medisin.

«På medisin er det mange ekstremt ambisiøse folk som vet hvor de skal, og har lagt opp hele livsløpet. Mange som lider av etableringshysteri. Det var en eller annen liten pønker i meg som opponerte mot det. Festene til medisin– og tannlegestudentene var så jævlig primitive og barnslige. Det var akkurat som om de skulle ta igjen for at de ikke festet i ungdomstiden fordi de måtte få gode karakterer. Jeg dro på en fest der det var en fyr som hadde kledd seg ut i kanindrakt. Da følte jeg meg fremmedgjort», sa han til Universitas da han i 2010 ble intervjuet om sin studietid.

– Hvorfor ble du lege?

– Jeg vet ikke om jeg har noen god forklaring på det. Jeg var tidlig interessert i faget, og syntes at det virket som et spennende yrke, men jeg hadde også mye tvil, for det var mye annet som var interessant, men jeg endte nå opp med å søke på medisin. Jeg husker at jeg tenkte at jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette, men at det føltes bra.

220px-Reprise_filmI 2005 ville regissør Joachim Trier nemlig ha Anders med i sin første film, Reprise, men medisinstudenten hadde «absolutt ingen planer», som han sier, om å skulle gå tilbake til filmen.

– Det var helt tilfeldig at jeg havnet i filmbransjen igjen, sier han.
Men Reprise, som kom i forkant av Oslo 31. august, ble altså i stedet «the turning point» i Anders’ karriere.

Eksponert.

Det begynner å bli mange portrettintervjuer, filmer, og magasinforsider, selv om en del har foregått i Frankrike, og under den norske kjendisradaren. I 2006 ble han kåret til årets «mest sexy mann».

– Det å være så eksponert, det ligger jo en slags sårbarhet i det?

– Det er jo noe du må venne deg litt til, når du jobber som skuespiller. Det ligger jo i yrkets natur. Jeg tror kanskje jeg var litt mer stressa for det før enn jeg er nå, sier han.

Anders ønsker likevel ikke at skuespiller-jobbingen blir et tema for konsultasjonene.

– I den grad det er noe som bringes opp av pasienten så prøver jeg å vri samtalen over i det faglige igjen: «Det er ikke det vi skal snakke om».

Han vil heller ikke bli en såkalt «kjendis-lege», som er kjent i kraft av legerollen.

– Jeg tror at dersom du har et psykisk problem, dersom du skal gå i samtaleterapi, så kan jeg se for meg at det er pasienter som mener at terapirommet skal være helt fritt for noen som helst assosiasjoner. Man vil kanskje ikke se sin lege eller sin terapeut dukke opp i pressen i tide og utide i forbindelse med noe helt annet. Jeg vet ikke helt hvorfor det kan være sånn, men jeg tror det kan være slik. Så kan det selvsagt være noen som mener at det er helt motsatt, det vet jeg jo ikke.

I Oslo 31. august treffer hovedpersonen Anders en kamerat, spilt av Hans Olav Brenner, som har endt som en tilsynelatende lykkelig familiefar og forsker, hvis tilværelse består av «å skrive artikler som ingen leser», som hovedpersonen diplomatisk formulerer det, før de skilles.

– Skille du ønske at det var deg? At du kunne sette deg ned med ditt enzym og forske på det i fem år og ta doktorgrad, holde doktormiddag og tenke at nå er du kommet dit du vil?

– Noen ganger tenker jeg at jeg burde satset på én ting. Og hvor bra kunne ikke det blitt, om jeg hadde hatt evnen til å gjøre én ting, og gjøre det 100 prosent. Men etter som tiden har gått, har jeg avfunnet meg med at jeg ikke er sånn. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det heller enn å si at alt skulle vært annerledes. Men det er klart at når jeg har problemer med å få kalenderen til å henge sammen, og jeg ikke tjener penger, fordi det er et ustabilt liv sånn økonomisk, så kan jeg jo noen ganger ønske at jeg hadde et liv som er mer A4.

– Hvis du vil ut av disse melankolirollene, hvilke roller kunne du tenke deg å gjøre framover? Hva er drømmerollen?

– Rollen i Oslo 31. august er jo på mange måter drømmerollen. Det er en rolle jeg setter veldig høyt, det er en spennende karakter å framstille. Men jeg kunne jo tenke meg å gjøre roller som ikke er så sørgelige. Jeg gjorde jo rollen i Mammon, og den i Nobel som kommer. Det er litt viktig for min egen del at jeg gjør noe annet, og det kan være bra som skuespiller at man utvider registeret og territoriet litt.

– Men det er ikke noe spesielt du kunne tenke deg å ha gjort, da?

– Jeg synes at jeg har vært nokså heldig med det jeg har gjort, men jeg skulle gjerne ha gjort mer komedie.

Anders har flyttet fra hippe Grünerløkka og inn i oldefarens trehus fra 1915 i Ullevål hageby, der han har vokst opp.

– Det er kanskje ikke så mye pønker igjen i deg? Er han blitt litt borte underveis?

– Jeg har nok noe i meg som er litt opposisjonelt. Jeg har jo aldri vært en pønker sånn stilmessig, men jeg har en dragning mot å ikke gjøre ting helt A4. Det er vel noe pønka med det, kanskje?

Joachim Trier_Foto: Steffen Oftedal / Motlys AS
Joachim Trier Foto: Steffen Oftedal / Motlys AS

– Har bidratt som lege

– Han var intellektuelt imponerende og emosjonelt tilstedeværende, det var en unik blanding, sier Joachim Trier (bildet) regissør av Reprise og Oslo 31. august. I Reprise lett filmteamet nesten i det uendelige for å finne en troverdig person i rollen som en ung og lovende forfatter som senere blir psykisk syk.

– Det var kanskje den vanskeligste rollen å besette, men til slutt hadde vi ingen tvil. Det var bare Anders som kunne være denne Phillip. Og etter det så ble vi venner, sier han.

Bidratt som lege

– Jeg føler at han også har bidratt som lege. Han ble en sparringpartner for meg. Spesielt i Oslo 31. august kom han inn tidlig og gjorde research i forhold til rusbehandling og psykiatri.

– Så har vi selvfølgelig jobbet mye med blandingen av planen, forberedelsen, nøyaktigheten og emosjonell tilstedeværelse. Det er muligens en lege-ting, dette med å ha kunnskapen, men være åpen for øyeblikket i møte med pasienten. Man kan ende med å utelukke noe fordi man ikke har et stort nok blikk på situasjonen: Hva er det som egentlig skjer?

Trier ser de samme egenskapene hos skuespilleren, og trekker fram Anders interesse for tematikk og dramaturgi, og at han ikke bare utfører en tildelt rolle.

– Du må prøve å ikke bli låst i en idé du kommer med fra starten, men beholde åpenheten og likevel stole på de opptrente instinktene du har for den filmen og den scenen.

– Jeg føler at det morsomme er at midt opp i denne perfeksjonismen så har han spilt bassgitar, skuespill og lagd revyer.

– Det er en slags dialektikk i Anders. Vi har hatt en evig samtale som går sånn: Han sier «jeg er en jack of all trades, master of none». Og jeg sier, «nei du er en renessanse-mann, min venn».

– Han skal få lov til å gjøre dette kaotiske i mange retninger, men selv tror jeg ikke at han har opplevd det som bare lett, da, sier Joachim Trier.

Fakta:
Anders Danielsen Lies

Filmskuespiller, lege og musiker.

Han er mest kjent for sine hovedroller i filmene Oslo, 31. august fra 2011, Reprise fra 2006 og Herman fra 1990. Sist sett på norsk tv i serien Mammon. Aktuell med premiere på den franske filmen This summer feeling.

For Oslo, 31. august fikk han blant annet skuespillerprisen ved Premiers
Plans Film Festival 2012 og Kanonprisen 2012 for beste mannlige hovedrolle.

Sammen med Maria Øverås og Harald Moi skrev han fagboken Sex og sånt som de vant Kultur- og kirkedepartementets fagbokpris 2007 for. Boka var nominert til Brageprisen 2007 i kategorien Åpen klasse (Sakprosa for barn).

I 2011 utga han albumet This is autism, basert på kassettopptak fra opp-veksten.

Del gjerne!

1 kommentar til “– Jeg blir framstilt som en inkarnasjon av melankoli

Legg inn en kommentar