Bilde av Gunnar Tjomlid
GUNNAR R. TJOMLID, blogger og forfatter, har nettopp kommet ut med boken «Håndbok i krisemaksimering» (Spartacus forlag). FOTO: THOMAS JOHANNESSEN
Publisert i %1$s Kronikk

Alt du leser i mediene om helseforskning er feil

Det er en diametral forskjell mellom vitenskapelige prosesser, og medias vektlegging av sensasjoner, skriver Gunnar R. Tjomlid, som er ute med en ny bok. Han anklager mediene for å fremstille medsinsk forskning på en karikert og overforenklet måte.

 date_range Publisert 17.12.2016, oppdatert 18.12.2016

«Forskere har nå bevist at…» eller «Ny studie slår fast at…» er titler vi kjenner godt fra media. Medisinsk forskning fremstilles karikert og overforenklet. En enkelt studie gir oss alle svar på spørsmålet forskerne ønsker å finne ut av, skal vi tro pressen. Men det er ikke slik forskning fungerer. Forskning er en prosess. Det er grumsete. En studie alene forteller oss sjelden noe pålitelig.

Da epidemiolog John Ioannidis publiserte sin studie «Why Most Published Research Findings Are False» i 2005, skapte det mye oppmerksomhet i vitenskapelige kretser. Ioannidis har gjort det til sin misjon å drive «metaforskning», altså forskning på forskning, og i denne studien fant han at hele 80 prosent av ikke-randomiserte studier, den kanskje vanligste typen av innledende kliniske studier, gir feil konklusjon.

Treig nøkternhet versus sensasjonisme

Det blir bedre når vi ser på studier som er både randomiserte og har en kontrollgruppe (RCT-er), men selv her er så mye som én av fire studier feil. Ja, til og med i de aller største og mest rigide studier finner man i ettertid at rundt én av ti kom til feil resultat. Tilsvarende analyser har funnet at hele fem av seks kliniske studier viser seg å være feil når senere forskning gjøres. Det er ganske nedslående, og kan gi inntrykk av at medisinsk forskning er fullstendig upålitelig.

I vitenskapens og medisinens verden fungerer dette likevel bra. Forskere og fagpersoner kjenner til de utfordringer som finnes, og de vet å tolke data i lys av disse svakhetene. Vi har mekanismer for å kvalitetssjekke data, gjennom fagfelle-vurdering, publiseringskrav, replikeringer, systematiske litteraturgjennomganger og metaanalyser. Tidkrevende og ressurskrevende mekanismer som langt fra er perfekte, men som er kritiske verktøy når de brukes riktig.

Men pressen ønsker nyheter som er eksplosive. Nyheter som er overraskende og interessante, som genererer debatt og engasjement. Det er en diametral forskjell mellom den gradvise, nøkterne, langvarige vitenskapelige prosess, og medias umiddelbarhet og sensasjonisme.

En systematisk kokebokanalyse

Kjernen av problemet er den overdrevne troen på verdien av enkeltstudier. Nyhetsstoff om mat og helse selger, men hvor solid er denne forskningen? Et kjapt Google-søk viser at oppdrettslaks, kjeks, brus og kaffe gir deg kreft og at poteter, ketchup og babymat kan gi unger kreft. Samtidig kan vi lese at epler, linoljefrø og cottage cheese kan kurere kreft og at superbær og dyr supermat forebygger kreft.

Ja, mat og drikke som ris, øl, kaffe og brød kan en dag gi deg kreft, og dagen etterpå forhindre kreft. Skal vi tro tabloidene er nesten all mat enten kreftfremkallende eller kreftforebyggende. Ingen mat er bare mat for næringens ellers smaken skyld.

Vi kan igjen vende oss til Ioannidis som sammen med kreftforskeren Jonathan D. Schoenfeld i 2013 publiserte studien «Is everything we eat associated with cancer? A systematic cookbook review.» De valgte seg ut 50 ingredienser fra en vanlig kokebok, og pløyde så gjennom all publisert forskning for å finne ut om disse ingrediensene var vist å kunne forebygge eller fremme kreft hos mennesker.

Førti (80 prosent) av ingrediensene var knyttet til studier som hadde undersøkt sammenheng med kreft, og av de 264 enkeltstudiene forskerne fant, viste 72 prosent av dem at ingrediensen enten kunne øke eller redusere risikoen for kreft. Enkeltstudiene var i all hovedsak av dårlig kvalitet, selv om de fleste hadde resultater som var statistisk signifikante. Da de derimot gikk videre og så på metaanalyser var resultatene vesentlig mer nøkterne, og de små effektene som fortsatt kunne påvises i positiv og negativ retning for noen få ingredienser, nullet hverandre ut i sum.

Problemet med enkeltstudier

Og heri ligger problemet. Enkeltstudier forteller oss sjelden noe som er viktig nok til å burde settes på trykk i en avis. De innledende enkeltstudiene som så ofte gir misvisende resultater, gjennomføres ofte med få deltakere og svake kontrollmekanismer.

Det er også slik at jo mer usannsynlige og rare hypoteser man tester, dess større er sjansene for at resultatet av studien er feil. Men forskere er ofte avhengige av medieoppmerksomhet for å få mer penger til videre forskning, så de trenger å fenge pressens interesse. Da kan det være fristende å gjøre studier på noe usannsynlig og overraskende, og gjennom «researchers degrees of freedom» eller «p-hacking» bevisst eller ubevisst finne spennende resultater som pressen vil ønske å skrive om.

Den forskning som media interesserer seg mest for, er også den som oftest er feil.

En ufullstendig historie

I 2012 ble det publisert en studie som undersøkte nettopp dette fenomenet. I artikkelen ”Why Most Biomedical Findings Echoed by Newspapers Turn Out to be False: The Case of Attention Deficit Hyperactivity Disorder” tok forskerne for seg diagnosen ADHD og sammenlignet pressedekningen av de ti mest omtalte ADHD-studiene publisert på nittitallet med alle de etterfølgende studiene publisert frem til og med 2011.

Når de sammenlignet de studiene fra nittitallet med senere forskning, fant de at 8 av 10 innledende studier hadde direkte feil resultat, eller at effekten var overdrevet. Men en analyse av mediedekningen viste at mens de ti utvalgte studiene fra nitti-tallet var omtalt i 223 avisartikler, var de etterfølgende 67 studiene, som i all hovedsak viste at de innledende studiene var feil, bare omtalt i 57 artikler.

Forskerne konkluderte med at hvis deres resultater for studier knyttet til ADHD også gjaldt andre felt innen helseforskning, ga det grunnlag for sterk bekymring med tanke på vitenskapsformidling i media.

Konklusjonen er altså at medisinsk forskning er grumsete, og medias rapportering er alt for ofte basert på tvilsomme, sensasjonelle innledende enkeltstudier som senere viser seg å være fullstendig feil – eller i det minste svært overdrevne i sine konklusjoner. Men disse korrigerende resultatene får vi mye sjeldnere høre om.

Forskning er en prosess, og brikke for brikke må pusles på plass over lang tid før man etter hvert kan begynne å ane konturene av det egentlige bildet. Å rapportere bastant om hva bildet viser før nok brikker er samlet, er å villede publikum.

Det meste av det du leser om helsenyheter i media er altså det motsatte av sannheten. Husk det før du faller for fristelsen til å dytte i deg sjokolade for å slanke deg, selv om du har lest at det nå er vitenskapelig bevist.

GUNNAR R. TJOMLID, blogger og forfatter, har nettopp kommet ut med boken «Håndbok i krisemaksimering» (Spartacus forlag). Han driver også bloggen «Saksynt» (www.tjomlid.com). FOTO: THOMAS JOHANNESSEN

Del gjerne!

Legg inn en kommentar