Publisert i %1$s Uncategorized

– 500 pasienter reiste til Tyskland

Rolf Luneng hevder at 500 pasienter skal ha reist til Tyskland for å få behandling etter at han mistet autorisasjonen som lege høsten 2013. Journalen har bedt Luneng kommentere at Statens helsepersonellnemnd har valgt å opprettholde Helsetilsynets vedtak om tilbakekall av hans autorisasjon som lege. 

Skribent person Lene Johansen   date_range Publisert 30.6.2014

TEKST: LENE JOHANSEN.

Nemnda har dratt frem tre pasienter i sitt vedtak, fikk de samme behandling som de andre pasientene du hadde?

– Enhver pasient fikk helt individuell behandling ut fra ulike medisinske vurderinger og behov. Helsetilsynet og nemnda opererer med en ukjent/anonym pasient i det ene tilfellet, slik at bekymringsmeldingene bygger egentlig på to pasientforhold. Å bruke en anonym pasienthistorie er juridisk tvilsomt, da man ikke kan bevise faktaforholdene i en slik melding.

– Vet du hva som har skjedd med de andre pasientene dine?

– Mange hundre pasienter var ferdigbehandlet og friske da vedtaket kom i september 2013. Av de som var under fortsatt behandling og måtte avbryte denne, reiste minst 500 til Tyskland og andre europeiske land for å fullføre behandlingen. Men de som var for syke eller ikke hadde råd til utenlandsreise, måtte stoppe behandlingen. Svært mange av disse har blitt sykere eller svært syke på nytt etter avsluttet behandling i fjor høst.

– Nemnda sa at de hadde mottatt mange støttehenvendelser på dine vegne. Visste du om dette?

–  Ja, langt over hundre pasienter som hadde blitt friske av behandlingen, sendte sin klage på vedtaket til både nemda, Helsetilsynet og Helsedirektoratet. Men alle disse ble ikke hørt, selv om deres historier ble lest. Men også mange pårørende sendte brev og klaget på vedtaket. Dette kan tyde på at man mener at friske pasienter ikke har noe betydning i vurderingen av en slik sak. Mens faglig uenige leger vektlegges som “bevis” for deres vurderinger og vedtak.

– Dreier det seg om en kampanje? 

– Nei, egentlig ikke. Dette var en spontan reaksjon fra svært mange syke og pasienter som selv ble direkte berørt av vedtaket og fratatt det eneste behandlingstilbudet de hadde. Dette opplevdes som et brutalt “overgrep” av disse pasientene. Derfor kom det meget sterke, spontane reaksjoner. 

– Hva er dine planer fremover? Skal du gå over til forskning eller har du andre planer?

– Jeg er i tenkeboksen nå, men kommer ikke til å gi meg i denne “saken”. Denne saken gjelder svært mange syke som kan få hjelp til å bli friske, dersom helsemyndigheter og helsevesen er villige til å åpne sine øyne og “hjerter”. Jeg ønsker å få til forskning på denne pasientgruppen vi har behandlet, for å bevise at denne behandlingen både er riktig og nødvendig å gjøre, men også fullt forsvarlig å gjøre. Er derfor i dialog med offentlige fagmiljøer for å få til et slikt forskningsprosjekt framover.

– Du har skrevet om en rettssak på nettsidene dine. Har du tenkt til å forfølge de planene?

– Mine advokater jobber nå med en grundig juridisk gjennomgang av hele saken. De tenker at saken har klare politiske føringer som gjør saken spesiell og krevende. En endelig avgjørelse vil komme i løpet av august eller september.

– Hva vil være det rettslige grunnlaget for å få omgjort nemndens vedtak?

– Det skal mine advokater svare på når tiden er inne for det.

Les også saken om Helsepersonellnemndas vedtak.

Intervjuet er foretatt på epost. 

TILLEGG: At 500 pasienter skal ha reist til Tyskland er tall som er oppgitt av Luneng selv.

Del gjerne!

12 kommentarer til “– 500 pasienter reiste til Tyskland

  • Beate Steen Edvartsen

    Jeg fikk aldri gått til luneng for jeg ble syk etter praksisen ble stengt, men hadde gledelig gått til han.
    Jeg ankom Tyskland for 1 time siden og skal behandles her. For en skam, tenk at det skal være sånn i helse Norge . Åpn luneng igjen!

  • Linn Aalmo

    Forferdelig. Jeg er en av dem som reiste til Tyskland når Luneng ble fratatt muligheten til å hjelpe meg. Heldigvis får jeg nå hjelp og slipper å gå ubehandlet. Ved hjelp fra Norsk Borreliosesenter og videre i Tyskland er jeg nå tilbake i min jobb og fungerer greit i det daglige. Før den tid var jeg sykemeldt. Veien er fremdeles lang, men jeg er takknemlig for at det finnes hjelp i utlandet. Om bare helsemyndighetene her kunne forstått at denne hjelpen trengs i Norge også! Borreliose og coinfeksjoner er ikke til å spøke med og å tro at behandling er unnagjort på 14 dager antibiotika ved langtkommen borreliose er svada! Tusen takk for at du finnes og står på for oss Rolf Luneng! All ære til deg og din kampvilje og jeg håper virkelig at du får jobbe videre med dette en dag- helsenorge trenger deg!

  • Tore Nicolai Fjelldal

    Jeg følger pasientmiljøene (som er rammet) og forskningen som gjøres på dette (store og komplekse) feltet. Det er skremmende å se at det er så vanskelig å innarbeide internajonal kunnskap, særlig om de offentlig brukte Borrelia-testenes lave pålitelighet. Vi vet at ELISA i seg selv er en god testmetode, men vi vet også rikelig om hvorfor denne pasientgruppen tester negativt på aktiv Borrelia-infeksjon. Det er ikke unikt for denne bakterien, men heller ikke vanlig for alle bakterier. Særlig interessant er det at norske sykehus ikke tar høyde for at MS, leddgikt og Alzheimer ofte skyldes bakterier (da særlig Borrelia garinii og B. afzelii), og at dette er godt dokumentert i forskning. Det er lett å søke treff på dette på PubMed, og debatten som har gått i hvert fall i 5 år mellom to leirer hvor den ene (som nå har presset gjennom inndragelse av Lunengs lisens) har urovekkende lite kunnskap på feltet, tross at enkelte av dem av dem jobber med dette til daglig, og noen av dem innehar doktorgrader. Denne saken har gitt meg et sjokk, da jeg nå ler av dem som mener en doktorgrad er et bevis på kunnskap. Samtidig har jeg tilsvarende stor respekt for fagfolk/leger som vet at de ikke vet alt, og som lærer hver dag. De fleste leger er slik, og takk for det. Det ville vært kjekt å se at leger reiser seg mot skråsikre kolleger som dummer seg ut i media. De har nemlig urimelig stor makt i norsk helsevesen.

  • Roy Bakken

    Vil si tusen takk til Dr.Rolf Luneng som fikk snudd min sykdom. Hadde sterke smerter som starta april 2009 med kramper i hendene. Opplevde både synstap og mye annet i tillegg.Det offentlige brukte 1.5 år på å finne ut ingenting. Luneng fant ut av det, ga meg antibiotika og herlighet for en virkning. 3 mnd og jeg sparka fotball igjen. Tror ikke at det offentlige med sine elendige tester, spinalpunktsjon og kunnskap hadde testa for det en gang enda flått kan ha 17 ulike smitter. Deretter flata det ut men jeg er i relativt bra form, har vært i arbeid hele tida. Uten Luneng hadde jeg vel vært på trygd nå. Det helsetilsynet gjør er vel tidenes skandale. De oppnår kun å ramme de aller svakeste for de med ressurser reiser utenlands. Det er politikk i det siden de jakter leger som hjelper flåttsyke. Det blir ikke mindre antibiotikabruk av å torturere en liten lidende gruppe. En hund får lett dobbelt så mye antibiotika som et menneske i Norge. 80 % antibiotika går i kjøttindustri. Dyrlegenes diagnostikk anerkjennes ikke av legene. Helsevesenet forteller ikke engang pasientene at de har mulighet til bredere testing enn standard. Folk får ikke vite så de evt kan betale dette selv feks testing mot sjodog (ehrlicia) bartonella mv. Hadde man fått antibiotika på mistanke innen 3 uker hadde mye elendighet vært unngått. Stå på Rolf! Du er min helt!

  • Veronica Zimmer

    Vi benyttet oss av Norsk Borreliosesenter og Rolf Luneng da fastlegen henviste til et SykehusNorge uten rutiner for diagnostisering og behandling av borreliose og andre infeksjoner overført via flått. Et helsevesen som ikke har tatt innover seg viktigheten av å få denne gruppen syke raskest mulig til behandling.

    For hva gjør en mamma når, sitat fastlegejournal; “NN er i elendig forfatning … en helt uholdbar siatuasjon … Bør ikke NN gå igjennom en full utredning med spinalpunksjon mtp neuroborreliose?”

    Hva gjør en … når fastlegens henvisning ikke blir etterkommet av sykehuset (Drammen), når positive prøvesvar, kliniske funn og anamnese peker i samme retning … Og fastlegen, etter andre positive borreliatest mumler noe om et, flåttsenter i Nydalen?

    Vi gjorde to ting:
    1. Byttet sykehus
    2. Kontaktet Rolf Luneng for utredning og behandling i den påfølgende ventetiden på det offentlige. (Barnet måtte vente ytterligere 6 – seks – måneder i helsekø gad vite.)

    Det vi opplevet i de to årene mitt barn var sykt med flere samtidige
    flåttoverførte infeksjoner unner jeg ikke min verste fiende å gjennomgå. Jeg har til gode å møte så useriøse aktører i den private sektor som
    jeg til stadighet støtte på i det offentlige helsevesen. Et paradoks i
    denne sammenheng er at det er offentlig svikt av den enkelte pasient
    som dannet livsgrunnlaget for Norsk Borreliosesenter. Aksepterte faglige retningslinjer eksisterer nemlig ikke for de sykeste. Det offentlige har ikke engang tester å tilby ved mistanke om flåttoverførte infeksjoner som Babesiose, Anaplasmose, Rickettsiose, Bartonellose, Ehrlichiose – differensialdiagnoser til borreliose og TBE. Når det kommer til flåttbårne infeksjoner representerer det norske offentlige helsevesen det absolutte lavmål. Det vi står ovenfor er en gruppe syke, medborgere, som ikke får nyte godt av den høyest
    oppnåelige helsestandard, behandlingstilbud eller rehabilitering.

    Jeg vil av hele mitt hjerte få takke Rolf Luneng for å behandle “enhver
    pasient individuelt ut fra ulike medisinske vurderinger og behov.”

    Jeg håper Statens Helsepersonellnemnd er sitt ansvar bevisst når de velger å opprettholde Helsetilsynets vedtak om tilbakekall av Rolf Lunengs autorisasjon som lege. Med vedtaket øker skandalen i omfang … http://nasjonalmedisinskskandale.wordpress.com/

  • Grete Nilsen

    Uten Lunengs hjelp og behandling ville jeg ligget på sofaen full av smerter og med uføretrygd den dag i dag. Takk kjære Rolf for at du ga meg livet tilbake da det offentlige helsevesenet ba meg gå hjem og innfinne meg med situasjonen! Er i full jobb og fungerer som jeg skal selv om jeg fremdeles blir raskt sliten.

  • kim christine holden

    Jeg er en av de som er i Tyskland og får behandling nå, fordi NBS ble lagt ned. Dette koster masse penger og energi. En behandling som burde vært tilgjengelig i Norge. Jeg er heldig som har fått muligheten til å reise ned med hjelp fra familie og venner. Tenker med gru på alle som får livet ødelagt pga. denne sykdommen, alle som ikke har råd til å reise ned til Tyskland, små barn som ligger der syke og får høre at dette er psykisk. Alt som ikke kan forklares avskrives som psykisk. Hvor langt skal dette gå?? Vi blir vist null respekt i helsevesenet. Får feildiagnoser som ME, MS, depresjon, ADHD, ALS, Alzheimer osvosv. Hvorfor ikke kalle sykdommen for det som skaper den nemmelig borreliose og gi oss behandling i Norge NÅ!

  • kim christine holden

    Jeg er en av de som er i Tyskland og får behandling nå, fordi NBS ble lagt ned. Dette koster masse penger og energi. En behandling som burde vært tilgjengelig i Norge. Jeg er heldig som har fått muligheten til å reise ned med hjelp fra familie og venner. Tenker med gru på alle som får livet ødelagt pga. denne sykdommen, alle som ikke har råd til å reise ned til Tyskland, små barn som ligger der syke og får høre at dette er psykisk. Alt som ikke kan forklares avskrives som psykisk. Hvor langt skal dette gå?? Vi blir vist null respekt i helsevesenet. Får feildiagnoser som ME, MS, depresjon, ADHD, ALS, Alzheimer osvosv. Hvorfor ikke kalle sykdommen for det som skaper den nemmelig borreliose og gi oss behandling i Norge NÅ!

  • Jan Nystrøm

    Min datters møte med Helse Norge er til forveksling lik de mange tusen som lider av kroniske infeksjoner. Etter 12 år med til tider invalidiserende symptomer og med eneansaret for en sønn med diagnosene ADHD, Tourettes syndrom og OCD, fikk hun for 4.5 år siden diagnosen ME, en diagnose uten behandlingstilbud. Da hun opplevde at hun var i ferd med å utvikle demens, bestemte vi oss for å benytte et av de omstridte behandlingstilbudene, hvorav Norsk Boreliosesenter var et av de vi vurderte. Vi valgte et utenlandsk tilbud og hun er nå inne i det andre året med behandling av AB ulike kosttilskudd for å opprette et imunforsvar i ubalanse. Som forventet har det vært en berg og dalbane i sykdomsopplevelse, men de gode periodene blir lengre og de dårlige kortere. Vi har derfor et godt håp om at hun skal bli frisk nok til å klare av hverdagens mange gjøremål. Vårt barnebarn gikk på Ritalin/Stratera og Rispedon over flere år, mest til glede for omgivelsene. Han fikk følelser og livet sitt tilbake da han pga sterke bivirkninger gikk av medisinen for 2 år siden og gikk over til et tilnærmet sukkerfritt, gluten- og laktosefritt kosthold, noe skolemedisinen ikke ønsker å vurdere som et alternativ til nevnte medisiner. Han går nå på en krevende ab behandling for å være føre var i forhold til utvikling av mer alvorlige diagnoser. Hvilke motiver har vakthundene for skolemedisinen når de glemmer legegjerningens viktigste budskap, nemlig å hjelpe pasientene? Hvorfor velger de ikke heller å støtte opp om Norsk Boreliosesenter for å videreutvikle diagnoseverktøy og behandlingstilbudet for å få et norsk senter for behandling av mennesker med kroniske infeksjoner? Hvordan resonerer de når de hevder at kroniske infeksjoner ikke eksisterer og at langvarig/tilstrekkelig ab behandling uansett ikke hjelper? Hvorfor er de ikke aktive overfor norske helsemyndigheter for å få disse til å etterprøve diagnoser og behandling som foregår i utlandet? Hvorfor er prøving og feiling i psykiatrien med avhengighetsskapende medikamenter stueren, mens man ikke en gang vil åpne for forsøk på å finne årsaken til de mange feilaktive psykiatriske diagnosene og at de kan ha sammenheng med infeksjoner? Museumsvokterne har viktige funksjoner i mange sammenhenger, men verden går ikke fremover hvis de får anledning til å lamme en utvikling som gjør livet verd å leve for de mange tusen med kroniske lidelser. Den heksejakten som norske helsemyndigheter har satt inn mot de leger som ikke forholder seg til oppleste og vedtatte sannheter, er til forveksling lik de prosesser som foregår i land som vi ikke liker å sammenligne oss med. Heia Luneng og Norsk Boreliosesenter.

  • Gro Moen Skjøtt

    Jeg gjentar noen kloke ord Per Egil Hegge hadde i en tidligere kronikk: “Men vitenskapsteoretisk er «ingen effekt er dokumentert» noe helt annet enn «det er dokumentert at det ingen effekt er»”
    Her opplever altså tilsynelatende mange pasienter bedring ved hjelp av behandlingen ved Norsk Borreliosesenter, men dette oversees fullstendig og man velger ordene: «ingen effekt er dokumentert” og bruker dem for alt de er verdt!!! Er ikke helsevesenet til for å hjelpe folk, selv om de har symptomer som er ukjente, spesielle og som ikke ender opp i en ordinær kjent diagnose? Hvorfor er ikke flere leger nysgjerrige og står på pasientenes side? Jeg vet at mange leger faktisk ønsker å hjelpe (og kanskje hjelper allerede), men de tør ikke stå fram i denne “hekseprosessen” som dette faktisk er.
    Jeg er enig i at pasientbehandlingen ved Norsk Borreliosesenter må dokumenteres og evt. gjøres om til et forskningsprosjekt. Men hvem kan påstå at ikke Luneng også ønsket dette etterhvert? Senteret ble fra første stund “bombadert” av pasienter, takket være mangel på behandling i det offentlige! Dessuten: Forbilledlig konsultasjoner med lege, nitidig kartlegging av symptomer og ikke minst RESPEKT for hver enkelt pasient. Dette ble kjennemerket på senteret. Her har mange leger mye å lære! Tiden ble kanskje for knapp, pasientstrømmen for stor, hva vet jeg?? Det straffes altså Luneng nå for…..utrolig nok!
    Her kunne Helsetilsynet og Statens helsepersonellnemd med litt velvilje valgt å la senteret fortsette! De kunne forlangt å få innsyn i behandlingen, satt krav til dokumentasjon og evt. forskning på pasientgruppen. Det ville vært til glede for pasientene, og pasientene bør vel være i sentrum ved slike avgjørelser?! Man kan faktisk lure på en ting: Ble de utsatt for press ift sin avgjørelse? Jeg håper jeg tar feil… Enkelte leger har brukt så mye tid på netthetsing av både Luneng og pasientene at man kan lure på om de har tid til å oppdatere seg faglig i det hele tatt! De samme legene har også klaget eller sendt “bekymringsmeldinger” til Helsetilsynet på Luneng.
    Til slutt: Jeg deltok på NorVect-konferansen i mai. Her glimret offentlige norske leger med sitt fravær, med få unntak. Her hadde de hatt mulighet til å diskutere med utenlandske leger som har erfaring med pasientgruppen (og brukt alle sine argumenter mot behandlingen hvis de ville det!). Redd for å lære noe nytt, eller redd for å ikke ha gode nok argumenter? Redd for å måtte innrømme at kunnskapen er for dårlig? Sikkert enklere å holde seg hjemme ja, det er trygt og godt!
    “Det er typisk norsk å være god”, sa en kjent navnesøster…….tilpasset denne siden av norsk helsevesen bør “god” endres til “selvgod” dessverre!

  • Moderator

    Dette innlegget er slettet.

  • Per Helge Måseide

    Denne diskusjonstråden er nå stengt.

  • Legg inn en kommentar