Debatt

Matintoleranse, naive politikere og sleipe behandlere

Historien bak matintoleranseindustrien er historien om sleipe behandlere, naive politikere, momsfritak, tafatte forbrukermyndigheter, fantasiløse massemedier og passive leger. Det skriver Preben Aavitsland.

 

 Publisert 9.7.2015

PUBLISERT på nett 09. juli 2015

Preben Aavitsland forklarer matintoleransemoten, gir råd om hva en kan gjøre  for å holde de alternative behandlerne i ørene og hjelpe forbrukerne å velge riktig.
Preben Aavitsland forklarer matintoleransemoten, og gir råd om hva en kan gjøre for å holde de alternative behandlerne i ørene og hjelpe forbrukerne å velge riktig.

I et stykke enkel og effektiv forbrukerjournalistikk har VG vist at en frisk ung kvinne med normalt kosthold ble diagnostisert av alternativbehandlere med intoleranse mot 45 matvarer. Dét viste nemlig blodprøvene. Bakgrunnen for VGs undersøkelse var blant annet at over en millioner nordmenn mener at de er matintolerante, altså at de blir syke av visse matvarer.

Vi har altså en situasjon der titusener av nordmenn oppsøker en alternativ røverbransje for å få tatt en udokumentert blodprøve som stempler dem som syke med behov for radikal kostomlegging, gjerne kombinert med kosttilskudd som behandlerne selv selger.

Hvordan endte vi opp her?

Jeg tror mye av svaret finnes hos fem grupper i samfunnet.

1) Sleipe behandlere

I Norge er det iallfall 5000 mennesker som tilbyr alternativ behandling. Jeg tror de deler et ønske om å hjelpe mennesker, og å ha en hyggelig, selvstendig, respektert og inntektsbringende jobb. Noen av dem er uten utdanning, mens andre har gått på diverse skoler for alternativ behandling i dager, uker, måneder eller år. Noen av dem er til og med autorisert helsepersonell.

Bransjen vokser i symbiose med pasientene, sosiale medier og enkelte massemedier. Bransjen leverer «varene» som etterspørres: en enkel, biologisk forklaring på større eller mindre uforklarte hverdagsplager og en passende mirakuløs behandlingsform.

Det foregår sånn:

For det første er den alternative verden nokså ukomplisert. Sykdommer har enkle årsaker, og behandlingens virkningsmekanisme er enda enklere. Man bare gjenoppretter en balanse, ordner energibaner, fjerner slaggstoffer, styrker immunforsvaret og forteller kroppen hva den skal gjøre for å helbrede seg selv. Alt er greit, og ingenting er vanskelig. Bildet er komplett og det er ikke plass til noen tvil eller usikkerhet.

For det andre pakker behandlerne forklaringene inn med teorier og begreper stjålet fra ordentlig vitenskap

For det andre pakker behandlerne forklaringene inn med teorier og begreper stjålet fra ordentlig vitenskap (særlig fysikken). Særlig populært er det å lage overganger fra slike moderne begreper til tradisjonelle behandlinger som akupunktur og homøopati. Ofte er maskiner med høy ”ping-effekt” involvert i diagnostikken eller behandlingen.

For det tredje tilpasser behandlerne seg moteriktige diagnoser. For tiden er særlig matintoleranse og «kronisk borreliose» populære diagnoser; de var nesten ukjente for ti år siden.

2) Naive politikere

En viktig bakgrunn for det norske alternativmedisinske landskapet er Aarbakke-utvalgets utredning fra 1998 om alternativ medisin. Utredningen førte til at kvakksalverloven i 2004 ble erstattet med Lov om alternativ behandling, som åpnet for at alternative behandlere kunne behandle pasienter med alvorlige sykdommer når formålet er «å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse».

Politikerne demonstrerte stor grad av naivitet i prosessen fram til loven ble vedtatt. Det kunne se ut til at politikerne hadde en grunnleggende tro på at alternativbransjen var bare godhjertet og ikke på noen måte kunne tenkes å ville utnytte pasienter for profitt. Bransjen, som var representert i Aarbakke-utvalget, ble møtt med stor velvilje.

Politikerne lot til å tro at mange alternative behandlinger var effektive, men at de bare manglet litt forskning før de kunne bli tatt opp i det gode selskap. Derfor vedtok man også å etablere Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (Nafkam). Evalueringen av senteret viser at alternativbehandlerne forventet at senteret raskt skulle skaffe vitenskapelige bevis for nytten av akkurat deres behandlingsform slik at den kunne bli anerkjent, behandlerne få offentlig godkjenning, og pasientene få dekket behandlingen av Folketrygda. Det skjedde selvsagt ikke. Nafkams forskning har i realiteten ikke kunne bevise effekten av noen alternativ behandling.

Politikerne fantaserte om et skille mellom seriøse og useriøse behandlere

Politikerne fantaserte om et skille mellom seriøse og useriøse behandlere. Gjennom å stimulere til foreninger av behandlere og en frivillig registreringsordning (som ga de registrerte behandlere momsfritak) håpte man å heve kvaliteten i bransjen. Kravene for registrering var imidlertid knyttet til selve driftsmåten, ikke til om behandlingsmåten hadde noe vitenskapelig grunnlag.

Som lege vil jeg jo hevde at for eksempel homøopati, per definisjon, er useriøst. VG har tidligere foreslått at det er lengden på utdanningen i faget som skiller de seriøse fra de useriøse. Men dette blir også feil. Selv om du har studert homøopati i fem år, tatt doktorgrad i faget eller er reinkarnasjonen av Samuel Hahnemann, så er fortsatt grunnlaget for homøopatien tøv og effekten null.

Politikerne valgte å ta mer hensyn til behandlernes fortsatt frie og ukontrollerte praksis enn til pasientene. Behandlerne ble ikke pålagt å ha ansvarsforsikring, føre journal og drive internkontroll, og deres markedsføring har få restriksjoner. Politikerne valgte heller å opprette et Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (Nifab), som et slags statlig opplysningskontor om alternativ behandling. Det er blitt et kontor som ikke tør å kalle en spade for en spade, eller humbug for humbug.

Dermed har politikerne bidratt til en kunnskapsmessig relativisme, der det meste av behandling har verdi, uavhengig av kunnskapsgrunnlaget. Over tid kan dette føre til at publikum ikke ser forskjellene mellom medisinen og de alternative behandlingene. For pasientene kan den ene tilbyder på helsemarkedet etter hvert fremstå som like god som den andre, så hvorfor ikke gå først til en homøopat når sykdom oppstår?

3) Tafatte forbrukermyndigheter

Forbrukerombudet skal føre tilsyn med markedsføringen av alternativ behandling og kan bringe saker inn for Markedsrådet som kan gi påbud og ilegge tvangsgebyr. De alternative behandlerne kan etter Forskrift om markedsføring av alternativ behandling av sykdom «kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art» og «ikke benytte påstander om at en behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser eller på andre måter utforme markedsføringen slik at den gir dette inntrykk».

Like klart er det at Forbrukerombudet ikke akkurat overanstrenger seg i sitt tilsyn.

Dette burde være tydelig og klart. Like klart er det at Forbrukerombudet ikke akkurat overanstrenger seg i sitt tilsyn. Bare ta en titt på nettsidene til disse alternative klinikkene: Amedisin, Isis, NMA, OK, Vitalsenteret, Oslo kvantemedisinske senter og Sentrum refleksologi. Her florerer det av utsagn som gir inntrykk av at behandlingsformene som tilbys, har virkning mot konkrete sykdommer.

4) Fantasiløse massemedier

VG har bare ved å pirke lett borti en bransje vist at her kan det være mye grums. Forhåpentligvis kan avsløringen skremme bort noen alternativbehandlere og få noen pasienter til å tenke seg om. Kanskje politikerne også har fått noe å tenke på?

Hvorfor bruker ikke massemediene flere ressurser på å granske alternativindustrien?

VGs journalistikk har vært enkel og effektiv. Spørsmålet er bare: Hvorfor ser vi ikke mye mer slik journalistikk? Hvorfor bruker ikke massemediene flere ressurser på å granske alternativindustrien? Dette bør være en opplagt del av samfunnsoppdraget ettersom bransjen er en milliardindustri der tusener av utøvere hvert år «diagnostiserer og behandler» hundretusener av nordmenn med metoder som savner vitenskapelig grunnlag.

5) Passive leger

Til slutt: Hvor er ekspertene? Hvor er de legene som virkelig kan noe om matintoleranse eller andre motesykdommer i den alternative verden? I Norge har vi et verdensledende forskningsmiljø på cøliaki. Hvorfor har ikke dette miljøet på eget initiativ gått ut og korrigert alle misoppfatningene om gluten? Og hvorfor har ingen journalister oppsøkt dette miljøet i en situasjon der salget av glutenfri mat går til himmels og veldig mange uten påvist cøliaki mener de ikke tåler gluten.

Den lege som prøver å ta til motmæle mot alternativbransjen risikerer både sjikane og anmeldelser til Legeforeningens etiske råd

Jeg tror noen kolleger ikke gidder engasjere seg i den offentlige debatten. Det tar tid, er lite karrierefremmende, og man risikerer negativ stempling fra alternative behandlere og deres pasienter. Og den lege som prøver å ta til motmæle mot alternativbransjen risikerer både sjikane og anmeldelser til Legeforeningens etiske råd.

Da Aarbakke-utvalgets rapport ble diskutert i 1999, oppfordret jeg mine kolleger til å «styrke pasientene som forbrukere av helsetjenester slik at de kan utnytte sin frihet til å velge blant helsetjenestetilbudene. Vi må lære publikum å beskytte seg selv mot uvirksom og farlig behandling. Mange års forsømmelser skal bøtes når vi lærer publikum om kroppens evner til å helbrede seg selv, og om grunnlaget for medisinen.»

Samtidig mente jeg at vi leger må «utstyre våre tjenester med varefakta. Det vil samtidig sette et press på oss selv til å rydde opp i den medisinske kunnskapsbasen, basere vår praksis på best tilgjengelig kunnskap og fjerne vårt eget kvakksalveri. Vi må lære pasientene å be om varefakta også når det gjelder de alternative behandlerne. Slik kan pasientene avsløre behandlernes utilstrekkelige kunnskapsgrunnlag.»

Vi er kommet langt siden 1999. Folk er mer opplyste, og kunnskap er bare tastetrykk unna, men det er dessverre også feilinformasjonen. Det er derfor grunn til å gjenta oppfordringen til alle leger og særlig leger i akademiske stillinger: Opplys folket! Gode eksempler finnes.

Hva gjør vi nå?

Da Lov om alternativ behandling ble vedtatt, var det et frihetens øyeblikk for pasientene og for behandlerne. Det var få restriksjoner på og kontroll med kjøp og salg av alternativ diagnostikk og behandling. Slik bør det kanskje være i et fritt samfunn.

Men situasjonen er langtfra god. Pasienter blir hver dag lurt til å tro de har visse sykdommer og deretter tilbudt behandling for disse: pseudobehandling for pseudodiagnoser. Hvis situasjonen, som jeg antyder, skyldes sleipe behandlere, naive politikere, tafatte forbrukermyndigheter, fantasiløse massemedier og passive leger, så er løsningene klare: De andre aktørene må arbeide for å holde de alternative behandlerne i ørene og hjelpe forbrukerne å velge riktig.

Det kan gjøres slik:

– Politikerne bør evaluere hvordan Lov om alternativ behandling virker nå etter 12 år. Tida kan være inne for en justert politikk, som også foreslått av Paul-Joakim Sandøy i en interessant rapport. Allerede nå er det grunn for å gi Forbrukerombudet flere ressurser og sterkere virkemidler for å finne og stoppe ulovlig markedsføring av alternative behandling.

– Momsfritaket for alternativ behandling må fjernes; det er ingen grunn til at staten skal subsidiere sjarlataner. Videre bør loven endres så behandlerne ikke lenger kan behandle alvorlig syke pasienter ved å gjemme seg bak formuleringen om å «styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse».

– Politikerne bør også vurdere restriksjoner på alternativ diagnostikk, altså bruk av udokumenterte tester som påfører folk pseudodiagnoser.

– Behandlerne bør pålegges større ansvar for de skader de måtte påføre pasientene.

– Forbrukerombudet må være mer på hugget og virkelig sjekke om forbrukerne får det som behandlerne lover. Helsetilsynet må gripe inn mot helsepersonell som bruker sin tittel for å gi deres alternative behandling et skinn av seriøsitet.

– Massemediene må drive mer kritisk journalistikk mot alternativbransjen. Avslør kvakksalverne!

– Legene, og særlig forskerne blant oss, må bidra til folkeopplysningen og tørre å kalle humbugen innen alternativ behandling for det den er, nemlig humbug.

Av Preben Aavitsland, lege og epidemiolog, Epidemi

10 thoughts on “Matintoleranse, naive politikere og sleipe behandlere

  1. Dette er en ganske oppsiktsvekkende kraftsalve fra Aavitsland der han rører sammen alternativ behandling av ymse slag og diettbehandling. Han har lest en artikkel i VG som fremstilles som sannheten, mens den i virkeligheten er mangelfull. Hovedmeldingen hans synes å være at matintolerante er lurt og utsatt for «humbug». Han etterspør spesifikt aksjon fra vår gruppe som jobber med cøliaki og spør hvorfor vi ikke har korrigert misoppfatninger om gluten. Det virker som om han verken har fulgt med i pressen, i sosiale medier eller i vitenskapelig litteratur. Denne problemstillingen fortjener en langt mer nøktern og vitenskapelig tilnærming enn det han legger opp til.

    1. Takk til Lundin for denne kommentaren.

      Jeg er selvsagt klar over at det finnes ekte matintoleranse, som cøliaki, og at diettbehandling er viktig og nyttig for pasienter med slike lidelser. Og jeg er full av beundring for Lundin, Sollid og deres gruppes forskning om dette.

      Mitt innlegg tok utgangspunkt i alle de som får diagnostisert intoleranse for en rekke matvarer, ikke bare hvete, med de testene som VG avslørte at alternativbehandlere tilbød, og som så ut til å gi helt tilfeldige og lite reproduserbare svar hos en helt frisk kvinne. I VG svarer Lundin selv at han er «svært kritisk til denne typen tester», og at de «ikke kan brukes til noe som helst».

      Når jeg i innlegget etterlyser de ekspertene som virkelig kan noe om matintoleranse og nevner Lundins miljø, er det jo nettopp fordi jeg mener dette miljøet er en viktig stemme i folkeopplysningen. Hvis Lundin mener at disse testene er verdiløse, hvorfor har han ikke på eget initiativ opplyst folket om det? Det er jo få andre norske leger som kan snakke om dette med samme autoritet som ham.

      I en engelskspråklig artikkel (http://www.biomedcentral.com/1741-7015/12/86) drøfter han utfordringene ved at opp mot 6 % av den vestlige befolkningen nå velger bort hvete i kosten. Han har svart kort om dette i pressen en håndfull ganger, men hvorfor ikke skrive en kronikk? Eller et blogginnlegg? Eller en artikkel i norske legers eget fagtidsskrift? Da kan han jo selv bestemme hvor «nøktern og vitenskapelig» tilnærmingen skal være. Jeg vil uansett gjerne bli opplyst, og jeg tror mange av landets fastleger, som møter disse pasientene, gjerne vil vite mer.

  2. Alle innlegg i denne debatten blir inntil videre publisert umiddelbart. Alt blir moderert/redigert i etterkant. Innlegg som ikke er signert med for- og etternavn, eller som inneholder personsjikane, vil bli slettet.

  3. jeg har hatt glede av å hjelpe flere tusen pasienter gjennom de siste 25 år med bl.a. denne snarvei til å avdekke allergier & intoleranser via IgG & IgG profilering……Skjønner vel ikke at slike analysetilbud som er rutine i andre siviliserte land ska være tilgjengelige i Noreg kun via noen få leger som har en helhetlig approach til sykdom & helseproblem.

  4. Er det virkelig artikkelforfatter selv som modererer? Nå harmin kritiske kommentar stått merket med «avventer moderasjon» siden i går kveld. Jeg registrerer at en annen kommentar er publisert så da skal kanskje min kommentar stå parkert for alltid? Siden jeg også ble sensurert under samme artikkel i kommentarfeltet hos VG laget jeg en egen blogg, http://censored.blogg.no/ , der jeg kunne publisere sensurerte kommentarer.

    1. Til Per Hansen: Jeg vet ikke hvorfor ditt innlegg havnet i spamfilteret. Det inneholder imidlertid kun synspunkter på Aavitslands forhold til kronisk borreliose, altså et annet tema. Det vil derfor ikke bli publisert i denne tråden. Din henvisning til din egen side med innlegg som ikke er blitt publisert hos oss eller i VG, blir stående.

  5. Preben Aavitsland unnlater å nevne den kanskje viktigste årsaken til alternativbransens vekst; helsemyndighetenes manglende evne og vilje til å finne årsakene til den sterkt fremvoksende pasientgruppen med kroniske invalidiserende symptomer. Når politikerne har åpnet for at andre enn autorisert helsepesonell skal kunne hjelpe pasienter som ikke får hjelp i det offentlige helsesystem, så burde det snarere være et signal på at sistenevnte ikke sitter på alle svarene og at tiden er overmoden for å gjøre noe med det. I stedet klamrer man seg til eksisterende kunnskap og fornekter at det har skjedd en utvikling utenfor det etablerte helsevesenet som kunne ført oss nærmere årsakene til sykdomsopplevelsen. Det pøses på med symtomlindrende medisiner som man ikke kjenner langtidsvirkningen av. Praksis er at det man ikke kan avlese på de mangelfulle analyseverktøy, er innbilt sykdom og må henvises til psykiatrien. Her er det åpent for feiling og prøving med avhengighetsskapende medisiner uten en reell diagnose. Hvor er logikken? Er det da så vanskelig å forstå hvorfor pasientene oppsøker et alternativ til ingen behandling eller feil behandling?

  6. IgA og IgG antistoffer er nyttig i samvirke med klinikk . I tabell 1 ser man noen av de problemer som kan a nytte av dette
    Table 1. Food antibodies in different disorders
    Autism spectrum Reichelt et al. [1990]; Lucarelli et al. [1995]; Cade et al. [2000];Vojdani et al. [2004]; Kawashti et al. [2008]; Trajkowski et al. [2008]; Lau etal. [2013]; deMagistriset al.[2013]
    Depression Sælid et al.[1985]; Maes [1995]
    Bipolar Severance et al. [2010]
    Rett Reichelt & Skjeldal [2006]
    Multiple sclerosis Reichelt & Jensen [2004]; Shor et al. [2009]
    Celiacdisease Many references. Eg. Sollid [29] Down syndrome
    Down : Kanavin et al. [1988]; Reichelt et al. [1994]; Failla et al. [1996];
    Carlsson et al. [1998]; Nygaard et al. [2001]
    Gluten ataxia Hadjivassiliou et al. [2002]
    Schizophrenia Dohan et al. [1972]; Reichelt & Landmark [1995]; Samaro et al. [2010];
    Dickerson et al. [2011]; Severance et al. [2011]; Jin et al. [2011]; Niebuhr
    et al. [2011]
    Derer mange flere artikler i foskningstidsskrifter ,men dette skulle være nok til å innse at mye som medisinen i dag ignorerer ,er seriøs foskningbasert medisin og ikke alternativ .
    I vårt fag har vi jo en merkelig tendens til å stritte i mot allt nytt , og har selv mange svin på skoven . jeg nevner noen få : Lobotomier, elektrosjokk uen bedøvelse eller muskelavslapning, Nærmest mutilerende kirurgi ved magesår (Bilroth I og Ii) , Oveskjæring av grensestsrengen for svette hender (forbigående effekt);Stor forbruk av medisiner med uttalte bivirkninger over lang tid osv. Mye av vårbehandling er bygget kun på symptomer og ikke årsaker,med dermed tvilsomt resultat av dobbelt blind (Se: reichelt og reichelt .Open J Psychiatry 2015). Jeg skal ikke forlenge listen ,men det er mange andre ting å gripe fatt i. Selv Cochrane kan ikke uttale seg før etter mange år og tilsrekkelig mange undersøkelser.j
    Jeg henviser til to arbeider som viser at antistoff us mot matproteiner er tradisjonell medisin og seriøs medisin..
    Loupajärvi,K et al. Pediatric Diabetes. 2008, 9,434-441 som eksempel. Og ved migrene: Revista Alergical Mexico 2007, 54(5)162-168.
    jegskal ikke trette med mere referenser men der er bøttevis. Kunne vi ikke være litt mer åpne for at vi vet så allt for lite og at de fleste strever så godt de kan i håp om å hjelpe.
    God sommer

  7. Jeg er glad for at Lundin nedenfor går i rette med Aavitsland, og også korrigerer bildet som ble gitt i VG. Lundin vet selvfølgelig at gluten står i en særstilling når det gjelder forskning på antistoffer mot mat. I over 20 år fra 1980 ble disse brukt til å screene for cøliaki fram til det ble funnet tester som var mer sensitive og spesifikke for flate tarmtotter. Men svært mye tung forskning viser også forhøyede antistoffer mot gluten ved såkalte uspesifikke betennelser i tynntarmen og en lang rekke sykdommer, særlig autoimmune.

    Mange reagerer på gluten uten at tarmtottene blir helt ødelagt. Etter 2009 har forskningslitteraturen om ikke-cøliakisk glutensensitivitet (NCGS) eksplodert. Praktisk talt alle forskere som skriver om ikke-cøliakisk glutensensitivitet framhever antistoffer mot gliadin som ett av flere elementer i en diagnosealgoritme. Dette inkluderer svært prominente forskere som Michael Marsh, Alessio Fasano, Knut Lundin, Anna Sapone, Umberto Volta og Kamran Rostami. Mener Aavitsland, Skavlan, Zahid og Farup at alle disse er helt på jordet?

    Paradoksalt nok ble testing for IgA og IgG mot gliadin faset ut av det offentlige helsevesenet omtrent samtidig som forskerne begynte å akseptere NCGS som en reell tilstand. Dette sier i seg selv ganske mye om behovet for private alternativer.

    Michael Marsh har siden han for over 20 år siden lanserte klassifikasjonssystemet for glutenskader hevdet at tynntarmsbetennelser uten flate tarmtotter er sykdomsfremkallende. I en fersk konsensusartikkel fra 2015 med Michael Marsh som medforfatter er budskapet også helt tydelig: Uspesifikke betennelser er sykdomsfremkallende, antistoffer mot gluten har relevans og IBS er en utdatert diagnose (1).

    Som Jan Nystrøm skriver nedenfor, er det et helt sentralt spørsmål hvorfor alternativbransjen har vokst seg så stor. Min erfaring er at det i stor grad dreier seg om legers ignorante og arrogante psykologisering av organiske sykdommer (NCGS, matintoleranse, gallesyremalabsorpsjon, mikroskopisk kolitt, laktoseintoleranse, SIBO osv, osv). Aavitsland og de andre legene i VG’s artikkelserie demonstrerer begge disse poengene godt. Men tilværelsen blir ikke enklere for mennesker med reelle helseproblemer som krever diett. Seriøse private aktører rammes også hardt. Selv vet jeg ikke hvem som er mest useriøse – homeopater eller «IBS-leger».

    1. Rostami, K., Aldulaimi, D., Holmes, G., Johnson, M. W., Robert, M., Srivastava, A., … & Villanacci, V. (2015). Microscopic enteritis: Bucharest consensus. World journal of gastroenterology: WJG, 21(9), 2593. http://dx.doi.org/10.3748/wjg.v21.i9.2593

Legg inn en kommentar